Villmarkstearpi 13-17. 

Hva gjør at vårt program hjelper de vi jobber med?

 
 
 

Våre deltagere har forskjellige utfordringer. 

Ungdommen kan ha sluttet på skolen og er isolert fra venner. Sliter med å fungere.Våre program kan hjelpe til med å få en normal utvikling igjen.Ofte flykter guttene inn i en verden av dataspill og skjerm. Jentene har angst, er deprimert og har lav selvfølelse og selvbilde.De er ofte mye inne og sliter med skolevegring eller andre problemer. 

Konfliktnivået i familien er skyhøyt. Foreldre er lei seg, sinte og utslitte.Andre er i miljøer de ikke skal være i og har mistet dialogen med foreldre og foresatte.

Felles for veldig mange er at andre hjelpetiltak ikke har fungert og kommune,
skole, BUP/MST har mislyktes i å komme noen vei, eller at veien fram til hjelp i det offentlige er for lang. 

 

Det er flere momenter ved villmarksterapi som gjør at denne metoden skiller seg fra en del andre tilnærminger til å jobbe med ungdom med store vansker.

 

Direkte konsekvenser

I villmarken blir konsekvensen av egne valg og handlinger mye tydeligere. Om en ungdom velger å ikke følge påkledningsprinsipper vil det eksempelvis bli kaldt og vått. Det lærer seg således både en økt indre ”lokus av kontroll”, samtidig som det lærer verdien av de leksjonene gruppelederne kan tilby. Det er bare et av mange eksempler på hvordan omgivelsene i en friluftssetting i seg selv hele tiden lærer deltagerne konsekvenstenkning, selvstendighet og ansvar for egen velferd.

Gjensidig avhengighet

I en gruppe som skal fungere sammen i naturen er man gjensidig avhengig av hverandre. Det er ikke et alternativ å ikke delta i gruppen. Hvis man ikke deltar i gruppeoppgavene vil hele gruppen og ungdommen selv lide under dette. Eksempelvis kommer teltet raskest opp om alle bidrar, og hvis noen sluntrer unna ser alle dette. De naturlige gruppeprosessene gjør det vanskelig å i lengden ikke prøve å bidra til at gruppen fungerer.

Borte fra miljøet hvor problemene oppstod

Det vil nesten alltid finnes både utløsende og opprettholdende faktorer i hjemmemiljøet til ungdommene, noe som forvansker en positiv endring. Familiesystemet er en sentral faktor i forståelsen av problematferd hos ungdommer. Vanskene ungdommen har er ofte et identifisert utrykk for et problematisk familiesystem. Dette fenomenet refereres gjerne til som ”den identifiserte pasienten”, og er godt dokumentert i litteraturen. I tillegg er det flere andre mer perifere systemer som spiller inn, slik som skole og vennemiljø. Ved at ungdommene tas ut av disse systemene vil det bli lettere å skape de ønskede endringene.

Lite kjente omgivelser fører til at gamle maladaptive strategier ikke lengre fører fram

For en del av ungdommene vil det man normalt betrakter som utrygge omgivelser og dårlige relasjoner være det trygge og kjente. Dette er forhold som ungdommen har lært seg mestre. Det man normalt vil se på som sunne relasjoner og trygge betingelser blir derfor utrygt og ukjent og dette kan ofte føre til at man opplever aktiv motstand fra ungdommen når man prøver å introdusere slike elementer. Man kan betrakte motstanden som en form for forsvar mot det som er utrygt, ukjent og derfor angstvekkende. Både hjemme og i en vanlig institusjonssetting vil ungdommen ofte prøve å gjenskape kjente scenario for å komme seg på ”hjemmebane”. En ungdom kan benytte seg av ulike hjelpemidler i tillegg til interpersonlige strategier for å skape noe kjent, og dette kan gjøre det vanskeligere å komme forbi motstanden. I en villmarkssetting er det liten tilgang på vanlige ”rekvisita” som mobil, sminke, og facebook. Alle menneskene ungdommene forholder seg til responderer heller ikke på den måten de gjerne er vant med (kjefting, unnvikelse eller ettergivenhet). Videre er det såpass mye nytt og utfordrende å forholde seg til at man får lite overskudd til å mobilisere et sterkt forsvar.

Avhengig av å utvikle gode kommunikasjonsferdigheter for å fungere

Mennesket har som art overlevd ved å mestre de betingelsene som villmarken setter. Et kjennemerke ved mennesket er da også evnen til å ha en avansert kommunikasjon med hverandre. Det er derfor ikke overraskende at en villmarksterapeutisk setting nesten automatisk tvinger fram en bratt læringskurve i ungdommenes kommunikasjonsferdigheter. Ungdommer med atferdsvansker har ofte vansker med å formidle egne grenser og behov på en adekvat måte. Videre kan kommunikasjonen deres være preget av overdreven aggressivitet eller passivitet, eksempelvis mye banning og kjefting eller mye bruk av utsagn som ”jeg vet ikke”, ”jeg bryr meg ikke” eller ”samme for meg”. Ingen av disse kommunikasjonstypene vil hjelpe ungdommen i en villmarkssetting hvor en tydelig og autentisk dialog er avgjørende for å få ting til å fungere for dem.

Spennende og meningsfylte dager preget av mestringsopplevelser

I en villmarksterapi har hver dag en mening. Dette betyr ikke at alle dagene inneholder fart og spenning, men hver dag har en agenda som må gjennomføres for at livet i skogen skal kunne opprettholdes. For eksempel må ved sankes og vann hentes, vask og stell av utstyr og personlig hygiene er tiltak som tar tid i naturen, og som gir en umiddelbar belønning for strevet. Videre vil dagene ofte inneholde utflukter som gåturer, kanopadling, toppturer og forflytninger som bidrar til mestringsfølelse, økt styrke og kondisjon, og tilfredsstillelse over å ha flyttet personlige grenser. I blant vil det også være rene mestringsøvelser som blant annet rappellering, padling i tømmerrenner, isredning/elveredning og lignende. Dette er momenter som har flere funksjoner, blant annet er de egnet til å skape motivasjon, mestringsfølelse og støttende samhold i gruppa.

Trygge, validerende og tillitspregede relasjoner

Alle voksenpersoner som møter ungdommen skal være samkjørt for å treffe ungdommen på en god og forutsigbar måte. Kjennetegn som skal være gjennomgående for måten ungdommen blir møtt på er trygghet, validering og tillit. Villmarksterapautene vil gjennomgå kursing for å kjenne igjen egne responsmønster slik at de kan opprettholde en jevn væremåte på tross av vanskelig atferd fra ungdommen. Igjennom dette opplever ungdommen et korrektiv til det de er kjent med, og dette kan både skape positive relasjonsopplevelser og skape grunnlag for modellæring. Vanskelig atferd blir ikke møtt med sinne eller unnvikelse men en varm og empatisk men myndig og bestemt holdning fra alt personell. Disse vil få kontinuerlig veiledning av psykolog/fagansvarlig.

Løpende familiearbeid

Når barnet ikke er til stede er det mulig å forberede familie på å møte barnet annerledes. Familien får rom for å endre egen atferd og samtidig muligheten til å se at barnet deres kan opptre annerledes når det foreligger andre betingelser. Foreldrene blir involvert i prosessen og forberedes på å ta ansvar for ungen sin igjen. Programmet innebærer en økende og kontrollert kontakt mellom ungdom og foresatte, som får en gradvis tilbakeføring av en mer funksjonell omsorg.

Danner grunnlag for en prososial og sunn interesse

Igjennom villmarksterapiprogrammet får ungdommen muligheten til å lære å fungere avansert i naturen. Dette danner grunnlaget for noe som kan bli en livslang fritidsinteresse, og dermed kan virke som et positivt og oppbyggende element i det senere livet til ungdommen.

Samarbeid med førstelinje og skole

Det vil være ønskelig at fastlege er informert og kan være en oppfølgende instans etter hjemsendelse. Videre vil det være en kommunikasjon med skole for å finne måter å ivareta ungdommenes utdannelsesløp på. Det vil likevel være vanskelig å følge en normal skoleprogresjon mens man deltar på et villmarksterapiprogram. Ofte vil vanskene ungdommene har gjøre at de står i fare for å falle ut av skolen, eller allerede har falt ut, slik at det å prioritere deltagelse på et villmarksterapiprogram kan være en god prioritering i forhold til utdanningsløpet totalt sett. 

Det er mindre vanskelig å snakke i en gruppe med flere i samme situasjon
Det er mindre vanskelig å endre seg når man er i en gruppe men andre i samme situasjon.